Det er trist, vi har ikke lyst til å reise. Varmen er som i går, het og våt. Riktignok bare 37 i dag.
En enslig bøffel tar morgenbadet mens vi spiser frokost. Vi spiser inne, det er for varmt ute.
Nå er alt pakket ned og vi venter på minibussen som skal hente oss.
Bussen kommer ikke ned til rommet vårt. Den har tilhenger til baggasje i dag og får ikke snudd. Vi må trille kofferten opp en kort liten bakke og svetten renner. Vi har ikke lyst til å dra, men det skal bli godt å komme vekk fra varmen. Vi sier hadet til rommet med aircondition, flodhestene og guiden vår Anne. Hun har gjort en kjempejobb for oss.
Det er varmt i bussen og det er 4-5 timer til Johannesburg.
Struts:
Vi hadde noen timer å slå ihjel på flyplassen og valgte å spise middag. Struts og potetmos. På våre lange bilreiser hadde vi sett mange strutsefarmer og tenkte at da burde det være mulig å få gode råvarer. Det fikk vi! Mette og fornøyde kunne vi stille opp til boarding.
Babyboom på flyet:
Denne gangen hadde vi skaffet oss seter mot midtgangen, men vi havnet selvsagt midt i babyland. Ikke mindre enn fem at disse smådyrene hadde plass like ved og de så gretne ut. Veldig gretne! Godt vi har hodetelefoner, film og musikk til å overdøve dem. Reisefølget vårt var en hyggelig svensk/indisk-zambier som skulle tilbake til Florida hvor hun studerte.
Turbulens:
Tenkte det værste da kapteinen meldte et par timer med turbulens, men heldigvis har dette enda ikke utløst de fem tåkelurene på rekka foran. Reisen er enda ikke over og vi krysser fingrene og satser på det beste.
fredag 21. januar 2011
Dag 10: Fridag og kjempelunch
Vi sover lenge og åpner bare døra ut til flodhestene for å få inn litt av de afrikanske lydene. En kjapp tur opp på hotellet for å få litt frokost og så tilbake i senga. Lykken er fremdeles et rom med aircondition. "Bare 38 grader i dag" sier hotellsjefen i dag, "en kjølig dag!", og så smiler hun!
Vi legger oss i senga og leser bok. Av og til tar vi en titt på flodhestene utenfor. De ligger for det meste under vann.
Lunch med kokodille:
Til lunch bestemmer vi oss for å gå bort til resturranten utenfor hotellområdet. Det er varmt og vi går sakte mens vi krysser gata for å utnytte enhver liten skygge som er langs veien. Resturranten heter Crocofellas og står på påler ute i vannet. Vi stiger ombord via landgangen og observerer skiltet med alle advarslene. På denne resturranten spiser man på egen risiko. Det er forbudt å gå ned i vannet og mister man noe ut av resturranten er det "tough luck". I tilleg til denne faretruende teksten er det hele symbolisert med store faretegn. Mangler bare et dødningehode for å gjøre det hele komplett.
Vi får velge bord selv, det er nesten ikke folk der. Valget faller på et bord ute i skyggen med en elektrisk vifte. Lurt valg! Nevnte jeg at det var varmt ? Veldig varmt?
Menyen var ikke så lett å forstå, så vi spurte før vi valgte grillspyd og en flaske hvitvin.
Rundt restauranten var det et gitter som gikk rundt restauranten ute i vannet. Da vi var halvveis i flasken kom krokodillen og la seg på en stein. Har var ikke så stor, kanskje bare 3 meter, men jeg ville ikke likt å ramle utfor rekkverket.
De tar seg god tid med maten. Har vel nevnt african-time før så vi tar det med ro. Når maten kommer er vinflasken tom. Krokodillen tar livet med ro og ligger med åpen munn.
Spydene er så lange at de kunne vært brukt i en stammekrig. De henger i et stativ over tallerkenen og er fulle av kjøtt og grønnsaker. Alt for mye til en lunch, men det smaker så godt at vi spiser opp alt sammen.
Kongefiskeren:
Er det en kollibri eller et helekopter ? Nei det er en Kingfisher! En fugl på størrelse med en trost som kan stå stille i luften mens den speider etter fisk. Når den finner byttet så stuper den ned og plukker opp fisken med det store nebbet sitt. Fisken den fikk ser alt for stor ut til den lille fuglen og spreller febrilsk. Den lille fuglen må sitte litt og slå den store fisken gjentatte ganger i gjerdet før den er så rolig at den kan slukes.
Stappmett:
Vi lunter hjemover igjen i varmen og tar med oss badehånkledene og legger oss i bassenget som ikke er så dypt, men det er godt å leke flodhest. Har vi nevnt at flodhestene ikke svømmer? De går på bunnen. Solen går ned igjen, men det blir ikke kaldt. Til slutt rømmer vi fra myggen og søker tilflukt på det kalde hotellrommet.
God middag men ikke plass til mer:
Vi er ikke sultne men drar innom resturranten hvor vi bestiller impala biff. Nydelig kjøtt, men vi er fremdeles mett etter lunch og får nesten ikke ned en eneste bit. Det er synd, men vi angrer ikke. Lunchen var fantastisk!
Vi legger oss i senga og leser bok. Av og til tar vi en titt på flodhestene utenfor. De ligger for det meste under vann.
Lunch med kokodille:
Til lunch bestemmer vi oss for å gå bort til resturranten utenfor hotellområdet. Det er varmt og vi går sakte mens vi krysser gata for å utnytte enhver liten skygge som er langs veien. Resturranten heter Crocofellas og står på påler ute i vannet. Vi stiger ombord via landgangen og observerer skiltet med alle advarslene. På denne resturranten spiser man på egen risiko. Det er forbudt å gå ned i vannet og mister man noe ut av resturranten er det "tough luck". I tilleg til denne faretruende teksten er det hele symbolisert med store faretegn. Mangler bare et dødningehode for å gjøre det hele komplett.
Vi får velge bord selv, det er nesten ikke folk der. Valget faller på et bord ute i skyggen med en elektrisk vifte. Lurt valg! Nevnte jeg at det var varmt ? Veldig varmt?
Menyen var ikke så lett å forstå, så vi spurte før vi valgte grillspyd og en flaske hvitvin.
Rundt restauranten var det et gitter som gikk rundt restauranten ute i vannet. Da vi var halvveis i flasken kom krokodillen og la seg på en stein. Har var ikke så stor, kanskje bare 3 meter, men jeg ville ikke likt å ramle utfor rekkverket.
De tar seg god tid med maten. Har vel nevnt african-time før så vi tar det med ro. Når maten kommer er vinflasken tom. Krokodillen tar livet med ro og ligger med åpen munn.
Spydene er så lange at de kunne vært brukt i en stammekrig. De henger i et stativ over tallerkenen og er fulle av kjøtt og grønnsaker. Alt for mye til en lunch, men det smaker så godt at vi spiser opp alt sammen.
Kongefiskeren:
Er det en kollibri eller et helekopter ? Nei det er en Kingfisher! En fugl på størrelse med en trost som kan stå stille i luften mens den speider etter fisk. Når den finner byttet så stuper den ned og plukker opp fisken med det store nebbet sitt. Fisken den fikk ser alt for stor ut til den lille fuglen og spreller febrilsk. Den lille fuglen må sitte litt og slå den store fisken gjentatte ganger i gjerdet før den er så rolig at den kan slukes.
Stappmett:
Vi lunter hjemover igjen i varmen og tar med oss badehånkledene og legger oss i bassenget som ikke er så dypt, men det er godt å leke flodhest. Har vi nevnt at flodhestene ikke svømmer? De går på bunnen. Solen går ned igjen, men det blir ikke kaldt. Til slutt rømmer vi fra myggen og søker tilflukt på det kalde hotellrommet.
God middag men ikke plass til mer:
Vi er ikke sultne men drar innom resturranten hvor vi bestiller impala biff. Nydelig kjøtt, men vi er fremdeles mett etter lunch og får nesten ikke ned en eneste bit. Det er synd, men vi angrer ikke. Lunchen var fantastisk!
Dag 9: Kulturdagen
Kjøpe mat:
Vi stoppet innom og kjøpte mat. Når 12 turister kjøper litt hver ble det store mengder av det. Vi kjøpte 10kg ris og masse grønnsaker. Det kostet ingenting og de ble så glade for gaven. Noen hadde kjøpt med fotballer og det endte med en gledestrålende fotballkamp med 40 unger 15 voksne og 4 fotballer på en gang. Barna ville gjerne vise hvor flinke de var så vi fikk høre flere sanger de kunne og noen de ikke kunne så godt. Sangene handlet om grensesetting og farer som lurer. Smart å lære barna dette tidlig.
Nytt stempel i passet:
Etter barnehagen dro vi til Swaziland. Først måtte vi ut av bussen for å få stemplet passet ut av Sør-Afrika deretter var det en masse papirarbeid for sjåføren. Så kjørte vi noen hundre meter og måtte ut for å gjenta prosessen.
Besøk på landsbygda:
Veiene i Swaziland er ikke like gode som i sør-Afrika. Det skyldes antagelig presidentens arbeid for å få folk i arbeid.
Veien ned til parkeringsplassen, som viste seg å være barnas fotballbane var bratt og humpte. Godt bussene hadde firehjulstrekk til turen opp igjen.
Det har regnet og alt er gjørme. Vi hadde heldigvis tatt på oss gode tursko og klarte oss godt selv om vi hadde gjørme opp til knærne. Værre var det nok for de som hadde gullsandaler og flip-flops. Men vi kom da bort over åkeren og frem til landsbyen. Der ble vi ønsker velkommen av eldste sønn i familien som fortalte oss om skikken for å gå inn i en landsby. Vi måtte rope i kor om vi fikk lov til å komme inn. Deretter ropte den eldste at vi kunne komme inn. Han var kledd i tradisjonelt Swazi antrekk og satt og slipte kniven sin. Den fikk jeg kjenne på og den var skarp som et barberblad.
I landsbyen bodde det 15 mennesker i små hytter og de livnærte seg av å dyrke mais og andre grønnsaker. Hver hytte var bebodd av en kone og hennes barn. I tillegg var det en større hytte for anøedninger når man skulle samles alle sammen. alle disse hyttene var runde for at de onde åndene ikke skulle ha en krok å gjemme seg i og med gulv av størknet møkk. Det ble mindre støv da, og hvis det luktet så luktet det godt. Ingen av oss turister var helt overbevist om det. Dyrenes hus var derimot firkantet og hønene kunne gå fritt inne på området. De var veldig opptatt av at de hadde innlagt vann. Det vil si at det lå en hageslage i det ene hjørnet av landsbyen hvor de kunne hente vann. Det var ikke innlagt i husene slik vi er vant med, men var innlagt i landsbyen. Den eldste faren var sjef og passet på at de andre gjorde arbeidet til riktig tid. På den måten ble kunnskapen nedarvet til neste generasjon.
Selv så primitivt som dette samfunnet levde var det interessant å se hvor stolte de var, og hvor glad de var for å ha det så bra. En livsstil så lang fra vår, men langtfra dårligere. Den var bare anderledes.
Sang og dans:
På vei tilbake og gjennom de to samme passkontroolene og det samme papirarbeideg for sjåførene stoppet vi for tradisjonell lunch og kulturelle innslag!
Maten var god men mye av det så ikke helt bra ut. Vi spiste forsiktig og valgte våre matretter med omhu. Ble vel strengt tatt ikke mett, men det var bedre enn å spise svett mat som tydeligvis hadde stått ute en stund blandt fluer og hvem vet hva!
Det tok meg en stund å forstå at, unnskyld at jeg sier det, drittlukten kom fra våre verter. De luktet rett og slett kumøkk. Sansynligvis fra møkkagulvene. Ingen tvil om at disse folka var ekte, de drar nok ikke tilbake til tv og playstation etter at vi drar derfra.
Vi måtte nok en gang rope for å melde vår ankomst og ble ønsket velkommen inn av den eldste.
Dansen var fasinerende eksplosiv med høye spark og knallhard tramping i bakken akkompagnert av store trommer og en slags kontrabass i trommeform med bare en tone.
Deretter kjørte de noen tradisjonelle korsanger som fungerte bra. Noen av sangerene var kjempegode og konkurrerte om å synge høyest. Noen av de etterfølgende numrene fungerte ikke så bra, men stemningen var kjempegod.
Verten hadde fått med seg at Gjøril var sanger og inviterte til jamsession. Det ble jammet over Summertime og selv bestemor kastet seg inn det med aferikansk innlevelse og tonespråk. Etterpå kjøpte vi cdinnspillingen deres og dro hjem igjen.
Dag 8: Fridag
De eneste som ikke slapper av er svalene som har rede over hodet vårt. De kommer stadig innom for å mate de små. Det er godt med litt ro og fred. Dagene frem til nå har vært fyllt med aktiviteter og synsinntrykk. Jeg bruker litt tid til å gå gjennom bildene jeg har tatt. Det har rukket å bli over 2000 av dem.
Vurdering av kamerautstyret jeg tok med:
På safariturene har jeg brukt begge kamerahusene. 1D med 70-200 og 1Ds med 16-35. Det har fungert utmerket. Det er så støvete at etter kort tid var alt utstyret dekket med fint rødt støv. Tror ikke linseskifte hadde vært så lurt under slike forhold. På panoramaturen tok jeg bare 1Ds med 16-35, men da var det jo ikke så mye å ta bilde av. 2x converteren testet jeg litt før første turen. Bildene mangler så mye kontrast at jeg heller lot den være igjen. Det har selvsagt vært korte øyeblikk der jeg gjerne skulle hatt både 300 og 600mm , men den alene ville bare vært frustrerende når dyrene var så nærme at 70mm var nødvendig. Skulle jeg dratt en gang til ville jeg hatt 70-200 og 400mm på hvert sitt hus. Kanskje en 5D med 16-35 som det tredje huset for landskap.
Husk mikrofiberkluter i støvtette bokser. Jeg hadde med meg tre stykker og brukte alle. Selv med solblender på alle linsene så legger det seg et støvlag over alt, etter noen tørk markerte jeg boksen og la den vekk. De kan brukes om igjen etter en grundig skylling i vasken på hotellrommet.
Jeg hadde med meg våtrens for sensor, men brukte den ikke. Antageligvis fordi jeg slapp å skifte linse i felten. Batteri slapp jeg også å skifte, kun minnekort. Man kan. Ikke ha for mange minnekort. Jeg lette rundt overalt etter 4GB kort, men de selges nesten ikke. Etter hver tur tømte jeg kortene inn på pc og la dem i safen. Også de
Som ikke var helt fulle. Teorien bak dette er at hvis et kort skulle feile så mister jeg ikke hele dagens beholdning av bilder fordi jeg hadde alt på ett kort.
Dette systeme fungerte bra. Heldigvis har det gått bra, bortsett fra at noen av de nye 8GB kortene jeg måtte kjøpe fordi jeg ikke fikk nok 4GB kort kranglet med min gamle kortleser. Hadde testet dem nøye i kamera ved å fylle kortet med bilder før jeg dro, men likevel så måtte jeg ha flere forsøk. Erfaring: dra ikke på tur med helt nytt og ukjent utstyr. Selv minnekortene kan ødelegge for deg!
Totalt hadde jeg med meg 48GB minnekort. Det var i minste laget, men jeg har sluppet å slette noen kort frem til nå. Neste gang tar jeg med meg noen flere kort.
Dag 7: Panorama tur
Opp tidlig igjen og ut på langtur. I dag har vi klart å få oss plass helt foran i minibussen. Hippo er sjåfør i dag også og har med seg kjølebaggen.
Vi trenger nok ikke så mye vann i dag, temperanturen er lav, nesten på grensen til kaldt, under 30 grader og det regner lett. I dag er det turist-tur med høyttaler info hvert 5.minutt, mesteparten glemmes like fort som vi hører det.
Panorama no more:
Det er tåke i fjellene. Vi ser ingenting! Skuffet reiser vi tilbake.
Vi reiser ned igjen til jettegrytene. Området ble kjøpt av en engelskmann som trodde han skulle finne gull på bunnen av de dype jettegrytene. Det gjorde han ikke og hele prosjektet gikk konkurs.
Resten av turen ble ikke noe å skrive hjem om.
Vi trenger nok ikke så mye vann i dag, temperanturen er lav, nesten på grensen til kaldt, under 30 grader og det regner lett. I dag er det turist-tur med høyttaler info hvert 5.minutt, mesteparten glemmes like fort som vi hører det.
Panorama no more:
Det er tåke i fjellene. Vi ser ingenting! Skuffet reiser vi tilbake.
Vi reiser ned igjen til jettegrytene. Området ble kjøpt av en engelskmann som trodde han skulle finne gull på bunnen av de dype jettegrytene. Det gjorde han ikke og hele prosjektet gikk konkurs.
Resten av turen ble ikke noe å skrive hjem om.
søndag 16. januar 2011
Dag 6: Gamedrive
Vann fra oven:
Det regnet i natt, nei jeg må omformulere meg! Det fosset ned. Det hele startet med et fantastisk lyn og torden show! Deretter kom vannet. Aldri har jeg sett så mye vann på så kort tid. Må si at jeg var litt skeptisk til taket som er laget på tradisjonelt vis med strå, men vi hadde ingenting å frykte. Da vi våknet hadde det sluttet å regne og vi var fremdeles tørre. Trikset er visst at tykkelsen på strålaget må stå i forhold til vinkelen på taket.
Vannmassene tok med seg mesteparten av broen mellom leilighetene og resepsjonen/resturranten. De som bodde på den siden kom ikke over til frokost siden den fremdeles var oversvømt. Vi bor rett nedenfor resepsjonen og slapp heldigvis å krysse broen. Litt senere på dagen da vi skulle dra ut, var vannet sunket såpass at biler kunne passere. Vannmassene hadde tatt med seg alle brosteinene og etterlot bare et stort krater som bilene måtte prøve å forsere med stor forsiktighet.
Fordi turen vår i dag starter nokså sent, rekker vi å slappe av litt for første gang siden vi kom. Oppdager en varan på to meter foran balkongen på hotellrommet. Rekker å hente kamera og knipser noen bilder før den rusler inn i buskene.
Ny safari:
Det er klart for ny safari. Denne gangen i et privat område som heter "Mauricadale & Thanda Nani". Her er det den største private samlingen av nesehorn. I tillegg finnes en rekke forskjellige andre dyr.
Det er ikke langt til området fra hotellet.
I dag er det Shawn som er guide igjen. Det er samme guide som under Bushwalken. Denne gangen er vi ikke til fots men i safaribil.
Turen går over stokk og stein på smale grusveier. Vi må noen ganger klamre oss fast. Selvsagt ser vi impala, men også Eland, Roan, Kudu, Nyala, Bushbuck og Rhebok. Sebra, bøffel, nesehorn og giraffer.
Selv med bevepnede vakter som patruljerer i parken har krypskyting av nesehorn var et stort problem. Eieren har derfor bestemt at de skal skjære av dem hornene. Det høres ganske bestialsk ut, men de trenger ikke hornene til å forsvare seg med når de ikke har noen fiender i parken. Etter at de fjernet hornene har ikke et eneste av disse nesehornene blitt skutt av krypskytere. Kanskje en akseptabel pris å betale for å holde disse flotte dyrene i live. Men de ser litt stakkarslige ut uten de store hornene sine.
Braie med Poijti i bushen:
Etter at vi var ferdig med tre og en halv time safari returnerer vi tilbake til lodgen hvor vi inviteres på tradisjonell Sørafrikansk mat. Grillet biff og lokale pølser, en impala gryterett og masse tilbehør. Impala smaker som et slags lam og var veldig mørt. Nam... Beste vi har smakt på veldig lenge. Grilling heter på sørafrikansk Braie, gryterett heter Poijti.
Det regnet i natt, nei jeg må omformulere meg! Det fosset ned. Det hele startet med et fantastisk lyn og torden show! Deretter kom vannet. Aldri har jeg sett så mye vann på så kort tid. Må si at jeg var litt skeptisk til taket som er laget på tradisjonelt vis med strå, men vi hadde ingenting å frykte. Da vi våknet hadde det sluttet å regne og vi var fremdeles tørre. Trikset er visst at tykkelsen på strålaget må stå i forhold til vinkelen på taket.
Vannmassene tok med seg mesteparten av broen mellom leilighetene og resepsjonen/resturranten. De som bodde på den siden kom ikke over til frokost siden den fremdeles var oversvømt. Vi bor rett nedenfor resepsjonen og slapp heldigvis å krysse broen. Litt senere på dagen da vi skulle dra ut, var vannet sunket såpass at biler kunne passere. Vannmassene hadde tatt med seg alle brosteinene og etterlot bare et stort krater som bilene måtte prøve å forsere med stor forsiktighet.
Fordi turen vår i dag starter nokså sent, rekker vi å slappe av litt for første gang siden vi kom. Oppdager en varan på to meter foran balkongen på hotellrommet. Rekker å hente kamera og knipser noen bilder før den rusler inn i buskene.
Ny safari:
Det er klart for ny safari. Denne gangen i et privat område som heter "Mauricadale & Thanda Nani". Her er det den største private samlingen av nesehorn. I tillegg finnes en rekke forskjellige andre dyr.
Det er ikke langt til området fra hotellet.
I dag er det Shawn som er guide igjen. Det er samme guide som under Bushwalken. Denne gangen er vi ikke til fots men i safaribil.
Turen går over stokk og stein på smale grusveier. Vi må noen ganger klamre oss fast. Selvsagt ser vi impala, men også Eland, Roan, Kudu, Nyala, Bushbuck og Rhebok. Sebra, bøffel, nesehorn og giraffer.
Selv med bevepnede vakter som patruljerer i parken har krypskyting av nesehorn var et stort problem. Eieren har derfor bestemt at de skal skjære av dem hornene. Det høres ganske bestialsk ut, men de trenger ikke hornene til å forsvare seg med når de ikke har noen fiender i parken. Etter at de fjernet hornene har ikke et eneste av disse nesehornene blitt skutt av krypskytere. Kanskje en akseptabel pris å betale for å holde disse flotte dyrene i live. Men de ser litt stakkarslige ut uten de store hornene sine.
Braie med Poijti i bushen:
Etter at vi var ferdig med tre og en halv time safari returnerer vi tilbake til lodgen hvor vi inviteres på tradisjonell Sørafrikansk mat. Grillet biff og lokale pølser, en impala gryterett og masse tilbehør. Impala smaker som et slags lam og var veldig mørt. Nam... Beste vi har smakt på veldig lenge. Grilling heter på sørafrikansk Braie, gryterett heter Poijti.
Dag 5: Maholoholo
Det er langt å kjøre til Maholoholo. Veldig langt! Så vi tar baksetet for å ha best mulig plass. Minibussen er trang og det er varmt ute, veldig varmt. Ingen vet hvor varmt det egentlig er, og de bryr seg ikke. Jeg bryr meg heller ikke om hvor varmt det er ute lengre, jeg bryr meg om hvor varmt det er i bussen. Veldig varmt! Det er aircondition, men det kommer ikke ut noe kald luft til de to bakerste radene. Vi svetter og humper avgårde!
Vi kommer lengre og lengre vekk fra bymiljøene og ser landsbygda. Skolebarn i uniformer og små butikker laget av bølgeblikk. Husene blir mindre og mindre. Det er stadig små markeder med boder fulle av grønnsaker og frukt. Kreative forretningsideer som "Bilvask og Barberer" og "Slakter og bilmekaniker".
Til slutt svinger vi av til Maholoholo og blir tatt imot av selveste Brian Jones. Han startet og driver denne parken for skadde og truede dyr. De dyrene som ikke kan settes tilbake til naturen får lov til å være i parken hvor de får godt stell. Grunnene til at de ikke kan settes ut igjen er varierte, men det handler om dyr (og fugler) som enten er så skadet at de ikke klarer seg selv eller som er så vant til mennesker at de vil søke seg inn i bebygde områder.
Brian er engasjert! Han sier at det ikke nytter å redde en truet dyreart, når hele økosystemet er truet. Det er nå så lite igjen av det opprinnelige aferikanske økosystemet at det snart ikke er noen steder for dyrene å være. Samtidig dumpes elvene fulle av gifter slik at fisk, fugler og dyr dør. Det påvirker ikke bare de aferikanske dyrene. Europeiske trekkfugler påvirkes også. Hvis de ikke finner mat og drikke på veien vil også de dø.
De har en overraskelse til oss:
Vi hadde egentlig tenkt oss til Cheeta Breeding Project, men de har sluttet å la turister komme inn til dyrene. Etter mye bearbeiding har vår turoperatør klart å få Maholoholo til å ta frem en Gepard til oss. Selv om Gepard-passerene har fri i dag henter Brian ut en ung Gepard som vi får møte. Den heter Bullet og er ikke så flink til å sitte stille, men han lar alle få lov til å klappe seg og han maler som en V8 motor hele tiden. Pelsen til geparden er striere enn jeg trodde. Jeg og Gjøril får lov til å klappe ham to ganger. Det var dette vi hadde ønsket oss helt siden vi fulgte programserien fra Maholoholo og Cheeta Project som gikk for et par år siden. Helt glemt er den lange og varme bilturen.
Turen går videre inn til ørnene, og vi går helt inn i det store buret til en ørn. Han hadde skadet vingen på en strømledning og hadde amputert den ene vingen. Vi kunne gå helt opp til ham for å ta bilder. I buret ved siden av holdt en rar fugl et leven for å få oppmerksomhet. Han måtte sendes til Maholoholo fordi han ikke klarer å la la mennesker være i fred. Det andre ørneburet fikk vi ikke gå inn i fordi den ene hunn ørnen var så mannevond.
Glupske gribber:
Gribber er i media portrettert som noen usympatiske vesener, men de fyller en veldig viktig rolle som renholdsarbeidere. En jobb de er spesialisert for å gjøre. Det et tre hovedtyper gribber som gjør hver sin spesialoppgave. Det er boksåpneren som klipper opp dyret med store kraftige nebb. Det er den med den lange halsen som kan rekke inn i dyret. Den siste har et smalt nebb som kommer inn i trange sprekker. Noen av oss fikk mulighet til å mate dem. De landet på armen og slukte kjøttbiten i løpet av et sekund.
Kattene:
Servalen er en liten villkatt som lever på fugler. Den kan hoppe mange meter rett opp i luften hvor den griper fuglene i luften. Det er to stykker i buret, men de lever vanligvis ikke sammen mer enn noen uker i det fri. Etter det går de hver sin vei. Hvis en av dem vil kan den flytte inn hos oss.
Løvene er store og bak kraftig gitter. Likevel hopper hjertet over et par slag når den store hannløven gjør et utfall mot oss og viser de store tennene. Så kommer løvepasseren som er den dominante hannen i i denne flokken forbi.
Når passeren brøler så begynner også løven å brøle. Har jo selsagt hørt det på tv, men jeg har ikke følt lydtrykket fra en brølende hannløven i mellomgulvet. Etter denne opplevelsen døpte vi ham om til "Subwooferen". Hunnen var enormt stor, det var fordi hun ikke kunne slippes fri og derfor hadde hun fått hormonbehandling for å unngå at det skulle bli flere av dem.
Leoparden var der fordi den var for glad i mennesker, og folk var redde for at den skulle kunne komme til å ta barn. At den var glad i mennesker var faktisk ikke en overdrivelse for mens vi stod langs gjerdet kom den faktisk bort til oss og satte seg med ryggen inn til gjerdet. Vi fikk lov til å klappe ham gjennom gjerdet så lenge vi ikke stakk fingrene inn. VI HAR KLAPPET EN LEOPARD!
Det er nesten ikke til å tro. Leoparden har silkemyk pels som er i sterk kontrast til en gepards strie pels. Det var helt uvirkelig å kunne ta på en malende leopard. Da guiden tok frem godsakene (rått kjøtt) la den potene mot gitteret og viste oss klørne. Digre hvite og sylskape klør. Vi var så fasinert over dette flotte kattedyret at guiden måtte rope flere ganger for å få oss videre til neste attraksjon. Det var mat-tid for et lite sort nesehorn som vi fikk lov til å gå bort og klappe på ryggen. Det var ikke bare enkelt siden ungen, til tross for at den bare var noen måneder gammel, var så sterk at passeren ikke kunne holde henne tilbake. Når nesehornet bestemte seg for å løpe i en retning var det bare å ta et skritt til siden og la det løpe forbi. Etter flere runder med lokking og luring hadde alle som ville fått nærkontakt med ett av Afrikas farligste dyr.
Vi gir en stor donasjon som takk for besøket og spør om Bullet kan bli med oss hjem. Det kan han dessverre ikke!
Blyde River Dam:
Neste post på programmet er en båttur. Merker at jeg er ikke så veldig interessert. Møtet med geparden, løven og leoparden sitter fremdeles i kroppen og jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Vi tusler likevel med og får en flott naturopplevelse med mye faktaopplysninger. Opplysningene fester seg ikke, jeg tenker på Bullet og tar noen bilder. Helt i enden av dammen får guiden øye på en krokodille som ligger og soler seg. Han må ha veldig gode øyne for selv etter at han forteller hvor den ligger så ser jeg bare en mørk strek. Han kjører båten nærmere og da ser også jeg at det er en krokodille der. Dette blir første og eneste gang jeg tar guidens oppfordring om å gå frem i baugen for å fotografere. Jeg og en drøss med "kompaktkamera-ter".
Gidder ikke skrive noe om turen hjem, er du veldig interessert så les begynnelsen av innlegget en gang til. Dusj kjære dusj, vi kommer ja vi kommer , men der er lenge til vi er hjemme igjen!
Til slutt svinger vi av til Maholoholo og blir tatt imot av selveste Brian Jones. Han startet og driver denne parken for skadde og truede dyr. De dyrene som ikke kan settes tilbake til naturen får lov til å være i parken hvor de får godt stell. Grunnene til at de ikke kan settes ut igjen er varierte, men det handler om dyr (og fugler) som enten er så skadet at de ikke klarer seg selv eller som er så vant til mennesker at de vil søke seg inn i bebygde områder.
Brian er engasjert! Han sier at det ikke nytter å redde en truet dyreart, når hele økosystemet er truet. Det er nå så lite igjen av det opprinnelige aferikanske økosystemet at det snart ikke er noen steder for dyrene å være. Samtidig dumpes elvene fulle av gifter slik at fisk, fugler og dyr dør. Det påvirker ikke bare de aferikanske dyrene. Europeiske trekkfugler påvirkes også. Hvis de ikke finner mat og drikke på veien vil også de dø.
De har en overraskelse til oss:
Vi hadde egentlig tenkt oss til Cheeta Breeding Project, men de har sluttet å la turister komme inn til dyrene. Etter mye bearbeiding har vår turoperatør klart å få Maholoholo til å ta frem en Gepard til oss. Selv om Gepard-passerene har fri i dag henter Brian ut en ung Gepard som vi får møte. Den heter Bullet og er ikke så flink til å sitte stille, men han lar alle få lov til å klappe seg og han maler som en V8 motor hele tiden. Pelsen til geparden er striere enn jeg trodde. Jeg og Gjøril får lov til å klappe ham to ganger. Det var dette vi hadde ønsket oss helt siden vi fulgte programserien fra Maholoholo og Cheeta Project som gikk for et par år siden. Helt glemt er den lange og varme bilturen.
Turen går videre inn til ørnene, og vi går helt inn i det store buret til en ørn. Han hadde skadet vingen på en strømledning og hadde amputert den ene vingen. Vi kunne gå helt opp til ham for å ta bilder. I buret ved siden av holdt en rar fugl et leven for å få oppmerksomhet. Han måtte sendes til Maholoholo fordi han ikke klarer å la la mennesker være i fred. Det andre ørneburet fikk vi ikke gå inn i fordi den ene hunn ørnen var så mannevond.
Glupske gribber:
Gribber er i media portrettert som noen usympatiske vesener, men de fyller en veldig viktig rolle som renholdsarbeidere. En jobb de er spesialisert for å gjøre. Det et tre hovedtyper gribber som gjør hver sin spesialoppgave. Det er boksåpneren som klipper opp dyret med store kraftige nebb. Det er den med den lange halsen som kan rekke inn i dyret. Den siste har et smalt nebb som kommer inn i trange sprekker. Noen av oss fikk mulighet til å mate dem. De landet på armen og slukte kjøttbiten i løpet av et sekund.
Kattene:
Servalen er en liten villkatt som lever på fugler. Den kan hoppe mange meter rett opp i luften hvor den griper fuglene i luften. Det er to stykker i buret, men de lever vanligvis ikke sammen mer enn noen uker i det fri. Etter det går de hver sin vei. Hvis en av dem vil kan den flytte inn hos oss.
Løvene er store og bak kraftig gitter. Likevel hopper hjertet over et par slag når den store hannløven gjør et utfall mot oss og viser de store tennene. Så kommer løvepasseren som er den dominante hannen i i denne flokken forbi.
Leoparden var der fordi den var for glad i mennesker, og folk var redde for at den skulle kunne komme til å ta barn. At den var glad i mennesker var faktisk ikke en overdrivelse for mens vi stod langs gjerdet kom den faktisk bort til oss og satte seg med ryggen inn til gjerdet. Vi fikk lov til å klappe ham gjennom gjerdet så lenge vi ikke stakk fingrene inn. VI HAR KLAPPET EN LEOPARD!
Vi gir en stor donasjon som takk for besøket og spør om Bullet kan bli med oss hjem. Det kan han dessverre ikke!
Blyde River Dam:
Neste post på programmet er en båttur. Merker at jeg er ikke så veldig interessert. Møtet med geparden, løven og leoparden sitter fremdeles i kroppen og jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Vi tusler likevel med og får en flott naturopplevelse med mye faktaopplysninger. Opplysningene fester seg ikke, jeg tenker på Bullet og tar noen bilder. Helt i enden av dammen får guiden øye på en krokodille som ligger og soler seg. Han må ha veldig gode øyne for selv etter at han forteller hvor den ligger så ser jeg bare en mørk strek. Han kjører båten nærmere og da ser også jeg at det er en krokodille der. Dette blir første og eneste gang jeg tar guidens oppfordring om å gå frem i baugen for å fotografere. Jeg og en drøss med "kompaktkamera-ter".
Gidder ikke skrive noe om turen hjem, er du veldig interessert så les begynnelsen av innlegget en gang til. Dusj kjære dusj, vi kommer ja vi kommer , men der er lenge til vi er hjemme igjen!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)