Dag 5: Maholoholo

Det er langt å kjøre til Maholoholo. Veldig langt! Så vi tar baksetet for å ha best mulig plass. Minibussen er trang og det er varmt ute, veldig varmt. Ingen vet hvor varmt det egentlig er, og de bryr seg ikke. Jeg bryr meg heller ikke om hvor varmt det er ute lengre, jeg bryr meg om hvor varmt det er i bussen. Veldig varmt! Det er aircondition, men det kommer ikke ut noe kald luft til de to bakerste radene. Vi svetter og humper avgårde!

Vi kommer lengre og lengre vekk fra bymiljøene og ser landsbygda. Skolebarn i uniformer og små butikker laget av bølgeblikk. Husene blir mindre og mindre. Det er stadig små markeder med boder fulle av grønnsaker og frukt. Kreative forretningsideer som "Bilvask og Barberer" og "Slakter og bilmekaniker".
Til slutt svinger vi av til Maholoholo og blir tatt imot av selveste Brian Jones. Han startet og driver denne parken for skadde og truede dyr. De dyrene som ikke kan settes tilbake til naturen får lov til å være i parken hvor de får godt stell. Grunnene til at de ikke kan settes ut igjen er varierte, men det handler om dyr (og fugler) som enten er så skadet at de ikke klarer seg selv eller som er så vant til mennesker at de vil søke seg inn i bebygde områder.

Brian er engasjert! Han sier at det ikke nytter å redde en truet dyreart, når hele økosystemet er truet. Det er nå så lite igjen av det opprinnelige aferikanske økosystemet at det snart ikke er noen steder for dyrene å være. Samtidig dumpes elvene fulle av gifter slik at fisk, fugler og dyr dør. Det påvirker ikke bare de aferikanske dyrene. Europeiske trekkfugler påvirkes også. Hvis de ikke finner mat og drikke på veien vil også de dø.

De har en overraskelse til oss:
Vi hadde egentlig tenkt oss til Cheeta Breeding Project, men de har sluttet å la turister komme inn til dyrene. Etter mye bearbeiding har vår turoperatør klart å få Maholoholo til å ta frem en Gepard til oss. Selv om Gepard-passerene har fri i dag henter Brian ut en ung Gepard som vi får møte. Den heter Bullet og er ikke så flink til å sitte stille, men han lar alle få lov til å klappe seg og han maler som en V8 motor hele tiden. Pelsen til geparden er striere enn jeg trodde. Jeg og Gjøril får lov til å klappe ham to ganger. Det var dette vi hadde ønsket oss helt siden vi fulgte programserien fra Maholoholo og Cheeta Project som gikk for et par år siden. Helt glemt er den lange og varme bilturen.

Turen går videre inn til ørnene, og vi går helt inn i det store buret til en ørn. Han hadde skadet vingen på en strømledning og hadde amputert den ene vingen. Vi kunne gå helt opp til ham for å ta bilder. I buret ved siden av holdt en rar fugl et leven for å få oppmerksomhet. Han måtte sendes til Maholoholo fordi han ikke klarer å la la mennesker være i fred. Det andre ørneburet fikk vi ikke gå inn i fordi den ene hunn ørnen var så mannevond.

Glupske gribber:

Gribber er i media portrettert som noen usympatiske vesener, men de fyller en veldig viktig rolle som renholdsarbeidere. En jobb de er spesialisert for å gjøre. Det et tre hovedtyper gribber som gjør hver sin spesialoppgave. Det er boksåpneren som klipper opp dyret med store kraftige nebb. Det er den med den lange halsen som kan rekke inn i dyret. Den siste har et smalt nebb som kommer inn i trange sprekker. Noen av oss fikk mulighet til å mate dem. De landet på armen og slukte kjøttbiten i løpet av et sekund.

Kattene:

Servalen er en liten villkatt som lever på fugler. Den kan hoppe mange meter rett opp i luften hvor den griper fuglene i luften. Det er to stykker i buret, men de lever vanligvis ikke sammen mer enn noen uker i det fri. Etter det går de hver sin vei. Hvis en av dem vil kan den flytte inn hos oss.


Løvene er store og bak kraftig gitter. Likevel hopper hjertet over et par slag når den store hannløven gjør et utfall mot oss og viser de store tennene. Så kommer løvepasseren som er den dominante hannen i i denne flokken forbi.

Når passeren brøler så begynner også løven å brøle. Har jo selsagt hørt det på tv, men jeg har ikke følt lydtrykket fra en brølende hannløven i mellomgulvet. Etter denne opplevelsen døpte vi ham om til "Subwooferen". Hunnen var enormt stor, det var fordi hun ikke kunne slippes fri og derfor hadde hun fått hormonbehandling for å unngå at det skulle bli flere av dem.

Leoparden var der fordi den var for glad i mennesker, og folk var redde for at den skulle kunne komme til å ta barn. At den var glad i mennesker var faktisk ikke en overdrivelse for mens vi stod langs gjerdet kom den faktisk bort til oss og satte seg med ryggen inn til gjerdet. Vi fikk lov til å klappe ham gjennom gjerdet så lenge vi ikke stakk fingrene inn. VI HAR KLAPPET EN LEOPARD!

Det er nesten ikke til å tro. Leoparden har silkemyk pels som er i sterk kontrast til en gepards strie pels. Det var helt uvirkelig å kunne ta på en malende leopard. Da guiden tok frem godsakene (rått kjøtt) la den potene mot gitteret og viste oss klørne. Digre hvite og sylskape klør. Vi var så fasinert over dette flotte kattedyret at guiden måtte rope flere ganger for å få oss videre til neste attraksjon. Det var mat-tid for et lite sort nesehorn som vi fikk lov til å gå bort og klappe på ryggen. Det var ikke bare enkelt siden ungen, til tross for at den bare var noen måneder gammel, var så sterk at passeren ikke kunne holde henne tilbake. Når nesehornet bestemte seg for å løpe i en retning var det bare å ta et skritt til siden og la det løpe forbi. Etter flere runder med lokking og luring hadde alle som ville fått nærkontakt med ett av Afrikas farligste dyr.

Vi gir en stor donasjon som takk for besøket og spør om Bullet kan bli med oss hjem. Det kan han dessverre ikke!

Blyde River Dam:

Neste post på programmet er en båttur. Merker at jeg er ikke så veldig interessert. Møtet med geparden, løven og leoparden sitter fremdeles i kroppen og jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Vi tusler likevel med og får en flott naturopplevelse med mye faktaopplysninger. Opplysningene fester seg ikke, jeg tenker på Bullet og tar noen bilder. Helt i enden av dammen får guiden øye på en krokodille som ligger og soler seg. Han må ha veldig gode øyne for selv etter at han forteller hvor den ligger så ser jeg bare en mørk strek. Han kjører båten nærmere og da ser også jeg at det er en krokodille der. Dette blir første og eneste gang jeg tar guidens oppfordring om å gå frem i baugen for å fotografere. Jeg og en drøss med "kompaktkamera-ter".

Gidder ikke skrive noe om turen hjem, er du veldig interessert så les begynnelsen av innlegget en gang til. Dusj kjære dusj, vi kommer ja vi kommer , men der er lenge til vi er hjemme igjen!